Politikerne trekker stigen opp etter seg





Frem til nå har vi vært i en helt spesiell situasjon. Vi har hatt store inntekter og har hvert år kunne øke de offentlige utgiftene. Vi har hatt gode generøse velferdsordninger. Når nye utfordringer har oppstått har svaret ofte vært å bevilge mer penger.

Den tiden er forbi. Vi har visst det lenge, men likevel har det vært liten vilje til å gjøre noe. Om under 15 år kommer utgiftene våre til å oversige inntektene. I 2060 vil vi mangle 150 milliarder kroner på budsjettet.  I 1950 var det mer enn syv i yrkesaktiv alder per pensjonist, mens vi i 2050 kan forvente oss om lag to yrkesaktive per pensjonist.

Dette er vår utfordring. Vi må omstille økonomien vår for at vi skal ha et bærekraftig velferdssamfunn i fremtiden. Hvis våre barn også skal kunne vokse opp i verdens lykkeligste land, må noe gjøres.

Svaret kan ikke kun være effektivisering og teknologiutvikling, selv om dette vil bety en enorm forskjell. Vi må også se på dagens velferdsordninger. Hvordan kan dagens ordninger bli bedre, og hvordan kan vi i større grad treffe dem som trenger det mest?

Et godt eksempel er barnetrygden. Alle familier får utbetalt ca. 1000 kroner i måneden per barn. Totalt betaler staten ut om lag 15 milliarder kroner i barnetrygd. For noen er dette en helt nødvendig utbetaling for å få endene til å møtes. Men nesten halvparten av norske foreldre spares hele beløpet opp til barna blir 18 år.

 

Mitt spørsmål er følgende:

Når vi vet at rundt 100 000 barn i Norge lever i fattigdom. De får kanskje ikke feire bursdag fordi foreldrene ikke har råd. Når resten av klassen reiser på tur, blir de hjemme fordi de ikke har sjans til å betale egenandelen. Mens andre går på fotballtrening går de hjem, fordi fritidsaktivitetene er alt for dyre.

Er det da riktig at vi setter inn 7,5 milliarder kroner inn på sparekontoen til familier med god inntekt?

Jeg mener dette er helt feil prioritering. Noen tar til orde for å doble barnetrygden for alle, men hva vil det føre til? Ja, de som har minst vil få mer. Men det vil også de som har mest. Når vi må prioritere kan ikke alle få alt, og staten kan ikke subsidiere sparing. Derfor mener jeg barnetrygden bør skattlegges. Det betyr at alle vil få likt beløp, men de som tjener mest må skatte av barnetrygden og dermed sitter igjen med et litt mindre beløp enn i dag. Tilsvarende vil de som har minst få en mye høyere barnetrygd enn i dag. Det vil gjøre at færre barn vil leve i fattigdom og forskjellene vil bli mindre.

Et annet eksempel er BSU-ordningen (boligsparing for ungdom) der man får skattefradrag for å spare penger til bolig. En ordning mange unge benytter seg av, som koster staten ca en milliard i året. Altså gir staten en liten bonus til dem som er flinke med å spare. BSU-kontoen kan spares i til du er 35 (Er man fortsatt ungdom når man er 35?), da må pengene brukes til å finansiere kjøp av bolig eller betale ned på lån. Ordningen premierer barn av velstående familier, bidrar til høyere boligpriser, samtidig som ordningen ikke bidrar til å hjelpe dem som trenger det mest inn på boligmarkedet. Jeg mener sparebetingelsene i BSU-ordningen er god, elementet med at man ikke kan ta ut pengene når året er gått gir unge god disiplin til å spare. Men staten har bedre ting å bruke penger på en å gi dem som sparer en bonus på toppen.

Et siste eksempel er sykelønnsordningen. Vi har verdens beste sykelønnsordning, der man får utbetalt full lønn om man er syk.

Ikke bruk opp pengene som skal gå til neste generasjon. Vi må prioritere. Og vi skal prioritere nettopp for at ordningene vi har skal hjelpe dem som trenger det mest. Velferdsordninger skal ikke bidra til å øke sosiale forskjeller ? men utjevne forskjeller.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits