Barn og unges psykiske helse må prioriteres!

- Barn og unges psykiske helse må prioriteres i statsbudsjettet!

Handlingsrommet blir stramt fremover, og politikere må prioritere i stadig større grad. Samtidig har vi en generasjon ekstremt pliktoppfyllende ungdommer. De er gode på skolen, i idrett, er mer hjemme og gjør mindre opprør enn generasjonene før dem. Samtidig opplever de et ekstremt press på å lykkes. Å være normal er ikke lengre godt nok. For noen blir presset for stort, og flere opplever å få angstanfall, bli deprimert eller tenker at ingen ville brydd seg om man forsvant. Psykiske lidelser er ikke noe som står skrevet i panna på folk, og blant mange er det tabubelagt. Det gjør også at det er vanskelig å fange opp folk som sliter.

I mange debatter om psykisk helse ender vi opp med å diskutere helsesøsterdekning. Helsesøsterdekning er viktig og avgjørende for å sikre at elever har noen å snakke med der de er, når de trenger det. Det er et lavterskeltilbud som kan fange opp mange og sikre hjelp før det blir alvorlig.

Hjelp til unge som sliter psykisk handler likevel om mer enn helsesøsterdekning. Det handler om at psykologkompetansen i kommunene må styrkes slik at unge som sliter raskt kan få tilbud om behandling. At man ikke må vente mange måneder i kø og at man kan fortsette behandling om tilbudet man har fått ikke har ønsket effekt uten å måtte stille seg bakerst i køen igjen. At alle kommuner må definere hvem som har det overordnede ansvaret for hjelpetjenestene til barn og unge, slik at man ikke faller mellom flere stoler. At det sørges for medikamentfrie tilbud der det er mest hensiktsmessig, og flere heldøgns plasser.

Når det blir stramt i budsjettene og det blir vanskeligere å prioritere, må ikke barn og unge som sliter falle utenfor fordi de ikke roper like høyt som andre. Hvis vi skal greie å finansiere store løft for fremtiden må vi ha en frisk ungdomsgenerasjon. Derfor må dette være en av hovedprioriteringene i budsjettet.

I dag er det verdensdagen for psykisk helse. Det er bra at vi har en slik dag som kan minne oss på at ikke alt syns, men at det ikke betyr at man må glemme det. At vi som medmennesker må ta oss tid til å se hverandre og sette pris på hverandre. At man er god nok akkurat slik man er.

 

Everyone you meet is

fighting a battle you

know nothing about.

Be kind. Always.

Den o´store verdidebatten

Ja, det er mye som er "typisk norsk". Jeg mener at det er den kristne og humanistiske kulturarven som er grunnlaget for de norske verdiene. Menneskerettighetene danner grunnlaget for alle rettigheter i samfunnet, vi har tillit og respekterer hverandre, det er frihet hos små og store fellesskap, og vi bryr oss om hverandre. Nei, jeg syns ikke kvikklunsj eller vafler er det viktigste.

Jeg mener trosfriheten som en grunnleggende norsk verdi trues ved å kutte støtte til trossamfunn eller innføre forbud mot religiøse symboler. Norge har gått en lang vei og jobbet hardt for å sikre reell trosfrihet i samfunnet vårt, men betyr det at vi skal være helt livssynsnøytrale? Jeg syns mye heller at fokuset burde være på å bli et livssynsåpent samfunn. Troen vår, uansett hva den består av, er en stor del av mennesket uansett hvordan vi vrir og vender på det. Vi må la alle i vårt samfunn få utfolde seg, være et helt menneske. For hva er vi hvis alt skal være nøytralt? Det er da jeg frykter at ?de norske verdiene? fordufter fortere enn man kan si ski-VM.

Jeg mener tilliten og respekten mellom mennesker trues av politisk fryktretorikk. Hvis politikere kommuniserer at vi ikke kan stole på naboen, bør sjekke hvilket land de drar på ferie til og rapportere tilbake til UDI om vi tror de kanskje er på ferie i hjemlandet. Hvilket samfunn får vi da? Politikeres jobb er å komme med løsninger, politikeres jobb er å ha kontroll. På grensene våre, at politiet får nok ressurser til å etterforske og fengsle kriminelle, at barna lærer det de skal i skolen. Det bidrar til å styrke tilliten mellom folk, og mellom folk og politikere.

Og jeg mener små fellesskap trues av statlig overstyring. Som når politikere vil fjerne kontantstøtten, fordi de tror de selv vet bedre enn landets familier hvilke behov de har. Eller når frivillige organisasjoner risikerer å få redusert støtte fordi flertallet i stortinget er uenige med organisasjonen i enkelte saker. Eller når politikere ikke ønsker frivillige ideelle eller private aktører velkommen som et supplement til offentlige tjenester.

Samtidig mener jeg norske verdier og felles referansepunkt blir til i utvikling. Vi lever i en mer globalisert og digitalisert verden enn noen gang. Det gir oss mange muligheter. Det er alltid viktig å kjenne til sine røtter og historie, men at man samtidig ikke er redd for utvikling.

Vi som bor i Norge er alle en del av det norske fellesskapet, selv om vi har ulik bakgrunn, interesser og egenskaper. Det norske samfunnet er og skal være mangfoldig, og alle skal være inkludert.

Det er vi som er del av det norske samfunnet som bestemmer utviklingen og hvordan vi ønsker at den skal være. Verdidebatten handler derfor ikke om brunost, barne-TV eller svømmeundervisning. Verdidebatten bør handle om hvilket verdigrunnlag vi skal bygge det norske samfunnet på, og hvordan dette skal prege de politiske tiltakene. Jeg mener det er viktig at samfunnet og samfunnets utvikling bygger på verdier, og ikke rundt hva som er mest økonomisk lønnsomt eller effektivt. Da må det også få konsekvenser for politikken. 

Identitet og verdier er viktig for alle mennesker. Jeg mener det er positivt at vi i valget faktisk diskuterer hvilket samfunn vi skal ha, og hvordan ulike politiske forslag kan føre oss til eller vekk fra det samfunnet.  Eksempelvis ønsker vi et samfunn der vi tar ansvar for våre medmennesker også internasjonalt, eller et samfunn der vi har nok med oss selv? Ønsker man at alle skal presses inn i den offentlige skolen, eller skal det være mulig å velge noe annet dersom man ønsker det? Ønsker man at familier skal få mulighet til å være litt lenger hjemme med barnet når det er ett år, eller skal alle barn inn i barnehage? Skal vi ha et mangfold av frivillige organisasjoner, eller kun de som til enhver tid er politisk enig med flertallet på stortinget? Skal Norge bidra til å redusere klimautslippene, eller skal vi late som klimaendringene ikke er menneskeskapte?

Jeg mener de beste verdiene å bygge samfunnet på er nestekjærlighet, menneskeverd og forvalteransvar. Derfor blir svarene mine på disse spørsmålene ganske klart. Vi må ta vår del av ansvaret internasjonalt. Vi må sikre mangfold og valgfrihet for familiene og enkeltmennesker. Vi må redusere klimautslippene.

For meg er disse spørsmålene viktig, og det tror jeg gjelder flere - fordi det er fremtiden vår, vårt felles samfunn, våre verdier det er snakk om.

Barndom betyr alt

Jeg husker tilbake til da snøen endelig hadde forsvunnet og gatene endelig var feid. Mine to eldre brødre tok raskt frem skateboard og rulleskøyter. Sammen med de andre barna i området bygde de hopp av bruskasser og øvde på nye triks i gaten utenfor huset. 

Endelig hadde også jeg fått rulleskøyter, og selv om jeg var yngre enn de fleste andre barna tok brødrene mine meg med. De kledde meg opp i sine skateklær og lot meg gå i veien for dem og prøve hoppene de hadde laget.

Vi barna i området ble godt kjent. De eldste lærte bort triks og tips til de yngste, og vi heiet hverandre frem. Det var viktig å få lov til å være med. 

65,5 millioner mennesker er på flukt i verden. Halvparten av dem er barn. På grunn av krig og konflikt må de flykte fra hjemmene sine, og fra vennene de har i gaten. De får ikke gå på skole og de blir fratatt opplevelser og minner som de jeg har fra oppveksten. Barn betyr alt. En god barndom varer livet ut, og ingen barn fortjener å få sin barndom satt på vent.

Derfor ber jeg norske politikere sørge for at barna får den beskyttelsen de har krav på, under selve flukten og når de kommer til Norge. For barn på flukt er først og fremst barn. Ingen barn skal få barndommen sin satt på vent! #BarndomBetyrAlt

 



 

Alt er LOVE

Gjesteinnlegg av: 

Jarle Aarbakke Tollaksen, politisk nestleder KrFU

Mens regnbueflagget vaier fritt i Oslo utenfor butikker, utsteder, offentlige bygninger og på byens trikker, er det lett å glemme at mange fortsatt betaler en altfor høy pris for å stå frem med sin seksuelle orientering. Selv om tankene ofte går til Russland, Tsjetsjenia, Saudi-Arabia eller andre land når vi prater om trakassering av homofile, er det også mange LHBTI-personer her hjemme i vårt eget land som møter fordømmelse, mobbing, trakassering og hatkriminalitet på grunn av sin seksuelle orientering. Rommet for å leve ut sin identitet er dessverre ikke like stort alle steder. Rausheten og åpenheten regnbueflaggene i bybildet vitner om gjør seg dessverre ikke gjeldene i alle miljøet.

I mange konservative religiøse miljøer - både kristne, muslimske og andre - møter LHBTI-personer ofte krav om å "ikke leve ut" sin seksuelle orientering. I mange bygder og småsteder rundt om i landet gjør frykten for å skille seg ut og for å få kommentarer som "jævla homo" slengt etter seg på skolen, på gaten eller i butikken at mange forblir inni skapet. Og selv i åpne, liberale miljø møter mange skeive krav om å ikke være "for homo". Dette er med på å gjøre det vanskeligere å stå frem med sin seksuelle orientering.

I dag kommer KrFU til å gå i Pride-paraden under FRIs banner, "Vi går for alle som ikke kan eller tør". Vi vil gå for alle de som vokser opp i religiøse miljø og som ikke tør å komme ut av skapet. Vi vil gå for alle de som er bor i bygder og småsteder og som i frykt for å skille seg ut fra mengden ikke tør å stå frem. Vi vil gå for alle de som opplever press fra venner, familie, omgangskrets eller andre og som ikke tør å bryte med etablerte forventninger knyttet til familie, samliv og barn. Vi vil gå for alle de som i frykt for mobbing, trakassering og hatkriminalitet ikke kan eller tør å stå frem med sin seksuelle orientering.

Vi går også i paraden for å omfavne og hylle alle de som har trosset hindringer på veien mot fulle og like rettigheter. For å omfavne og hylle alle som har brutt med forventningene og tatt et annerledes og modig valg. For å omfavne og hylle åpenheten, rausheten og mangfoldet.

Jeg gleder meg til å gå i paraden i dag for alle de som ikke kan eller tør å stå frem med sin seksuelle orientering. Jeg gleder meg til å gå i paraden for å omfavne og hylle alle som har gått foran i kampen for et åpent, raust og mangfoldig samfunn.

ALT ER LOVE ❤️💛💚💙💜



 

Vårt felles ansvar

Over hele verden er det mennesker som legger på flukt fra land hvor det ikke lenger er trygt å leve i. Grunnene er forskjellige, men behovet er det samme, de trenger trygghet. Mennesker som legger på flukt er ikke ute etter å ødelegge, svekke eller stjele noe bort fra oss. Det eneste de ønsker å oppnå er trygghet, forutsigbarhet og en sikkerhet om at neste dag vil bli bedre. 

I dag slapp Flyktninghjelpen sitt regnskap for 2017, i denne rapporten ser vi at per dags dato er det 65,6 millioner flyktninger i verden. Tallet gjelder både internflyktninger og dem som drar over landegrensen for å komme i trygghet. Historisk mange mennesker er på flukt og antallet flyktninger øker for femte året på rad.

Løsningen på flyktningsituasjonen i verden kan ikke løses av Norge alene, eller ved kun ett tiltak. Konfliktløsing er det mest avgjørende for å redusere antallet mennesker på flukt. Dette må det jobbes langsiktig med, men det tar også lang tid. Likevel kan Norge gjøre mye for mennesker som er på flukt og bidra til at Europa tar et større ansvar. 

Norske politikere ønsker å dysse ned debatten om flyktningpolitikk, er det fordi Norge har lave ankomsttall og da trenger vi ikke bry oss? I en tid der Norge har rekordlave ankomsttall, og det nærmest er umulig å komme seg til Norge på egenhånd, har vi kapasitet til å ta imot langt flere kvoteflyktninger og flyktninger gjennom relokaliseringsprogrammet til EU. FrP som i alle år har snakket om at de vil ta imot kvoteflyktninger fremfor asylsøkere burde nå stått fremst i køen for å ta imot flere kvoteflyktninger.

1,2 millioner mennesker står i kø som kvoteflyktninger, men verdens land har til sammen bare 92 000 plasser for kvoteflyktninger. Kapasiteten i Hellas og Italia er sprengt på grunn av høye ankomsttall, men enkelte land i Europa nekter å ta imot flyktninger. Istedenfor å gå i front i instramningskonkurransen som Norge har vært på vei inn i, må vi gå i front for et bedre samarbeid i Europa. En fordeling av flyktningene som kommer til Italia og Hellas er avgjørende for å få på plass et fungerende asylsystem i landene som i realiteten er vår og Europas yttergrense. 

Det er 65,6 millioner mennesker på flukt og den norske debatten burde handlet om hvordan vi internasjonalt skal bidra til å hjelpe. Vi må øke den humanitære bistanden til utdanning og sysselsetting i nærområdene, vi må slutte å returnere mennesker til uverdige forhold i Hellas og Italia, og vi må øke antallet kvoteflyktninger. Dette vil vise at Norge tar ansvar, og at andre land må gjøre det samme.

 

Var du sånn som meg 

Sånn som så en annen veg 

Hvis det var du som sto

Og jeg som halte og dro 

For å slippe inn å bli hos deg 

 

Var du en av dem 

Som mente allting var en drøm 

Hvis det var storm og flom

Og det var jeg som kom 

Og du slapp taket i det du ropte "svøm" 

 

Hvis det var det her jeg sa 

Jeg hadde rømt ifra 

Og jeg først hadde finni frem 

Så bare jages jeg hjem igjen 

 

Hørte du meg først

Når jeg var sulten, redd og tørst 

Og det var tungt å gå 

Du sa du hadde gått her du og 

Her som natta synes aller størst

 

Jeg hadde rømt ifra 

Og jeg førsh hadde finni frem 

Så bare jages jeg hjem igjen 

 

Var du sånn som meg 

Sånn som så en annnen veg 

Hvis det var du som sto 

Og jeg som halte og dro 

For å slippe inn og bli hos deg 

For å slippe inn å bli 

Hos deg

 

«Nouradinns vise» av Trygve Skaug

 

hits