Den o´store verdidebatten

Ja, det er mye som er "typisk norsk". Jeg mener at det er den kristne og humanistiske kulturarven som er grunnlaget for de norske verdiene. Menneskerettighetene danner grunnlaget for alle rettigheter i samfunnet, vi har tillit og respekterer hverandre, det er frihet hos små og store fellesskap, og vi bryr oss om hverandre. Nei, jeg syns ikke kvikklunsj eller vafler er det viktigste.

Jeg mener trosfriheten som en grunnleggende norsk verdi trues ved å kutte støtte til trossamfunn eller innføre forbud mot religiøse symboler. Norge har gått en lang vei og jobbet hardt for å sikre reell trosfrihet i samfunnet vårt, men betyr det at vi skal være helt livssynsnøytrale? Jeg syns mye heller at fokuset burde være på å bli et livssynsåpent samfunn. Troen vår, uansett hva den består av, er en stor del av mennesket uansett hvordan vi vrir og vender på det. Vi må la alle i vårt samfunn få utfolde seg, være et helt menneske. For hva er vi hvis alt skal være nøytralt? Det er da jeg frykter at ?de norske verdiene? fordufter fortere enn man kan si ski-VM.

Jeg mener tilliten og respekten mellom mennesker trues av politisk fryktretorikk. Hvis politikere kommuniserer at vi ikke kan stole på naboen, bør sjekke hvilket land de drar på ferie til og rapportere tilbake til UDI om vi tror de kanskje er på ferie i hjemlandet. Hvilket samfunn får vi da? Politikeres jobb er å komme med løsninger, politikeres jobb er å ha kontroll. På grensene våre, at politiet får nok ressurser til å etterforske og fengsle kriminelle, at barna lærer det de skal i skolen. Det bidrar til å styrke tilliten mellom folk, og mellom folk og politikere.

Og jeg mener små fellesskap trues av statlig overstyring. Som når politikere vil fjerne kontantstøtten, fordi de tror de selv vet bedre enn landets familier hvilke behov de har. Eller når frivillige organisasjoner risikerer å få redusert støtte fordi flertallet i stortinget er uenige med organisasjonen i enkelte saker. Eller når politikere ikke ønsker frivillige ideelle eller private aktører velkommen som et supplement til offentlige tjenester.

Samtidig mener jeg norske verdier og felles referansepunkt blir til i utvikling. Vi lever i en mer globalisert og digitalisert verden enn noen gang. Det gir oss mange muligheter. Det er alltid viktig å kjenne til sine røtter og historie, men at man samtidig ikke er redd for utvikling.

Vi som bor i Norge er alle en del av det norske fellesskapet, selv om vi har ulik bakgrunn, interesser og egenskaper. Det norske samfunnet er og skal være mangfoldig, og alle skal være inkludert.

Det er vi som er del av det norske samfunnet som bestemmer utviklingen og hvordan vi ønsker at den skal være. Verdidebatten handler derfor ikke om brunost, barne-TV eller svømmeundervisning. Verdidebatten bør handle om hvilket verdigrunnlag vi skal bygge det norske samfunnet på, og hvordan dette skal prege de politiske tiltakene. Jeg mener det er viktig at samfunnet og samfunnets utvikling bygger på verdier, og ikke rundt hva som er mest økonomisk lønnsomt eller effektivt. Da må det også få konsekvenser for politikken. 

Identitet og verdier er viktig for alle mennesker. Jeg mener det er positivt at vi i valget faktisk diskuterer hvilket samfunn vi skal ha, og hvordan ulike politiske forslag kan føre oss til eller vekk fra det samfunnet.  Eksempelvis ønsker vi et samfunn der vi tar ansvar for våre medmennesker også internasjonalt, eller et samfunn der vi har nok med oss selv? Ønsker man at alle skal presses inn i den offentlige skolen, eller skal det være mulig å velge noe annet dersom man ønsker det? Ønsker man at familier skal få mulighet til å være litt lenger hjemme med barnet når det er ett år, eller skal alle barn inn i barnehage? Skal vi ha et mangfold av frivillige organisasjoner, eller kun de som til enhver tid er politisk enig med flertallet på stortinget? Skal Norge bidra til å redusere klimautslippene, eller skal vi late som klimaendringene ikke er menneskeskapte?

Jeg mener de beste verdiene å bygge samfunnet på er nestekjærlighet, menneskeverd og forvalteransvar. Derfor blir svarene mine på disse spørsmålene ganske klart. Vi må ta vår del av ansvaret internasjonalt. Vi må sikre mangfold og valgfrihet for familiene og enkeltmennesker. Vi må redusere klimautslippene.

For meg er disse spørsmålene viktig, og det tror jeg gjelder flere - fordi det er fremtiden vår, vårt felles samfunn, våre verdier det er snakk om.

Barndom betyr alt

Jeg husker tilbake til da snøen endelig hadde forsvunnet og gatene endelig var feid. Mine to eldre brødre tok raskt frem skateboard og rulleskøyter. Sammen med de andre barna i området bygde de hopp av bruskasser og øvde på nye triks i gaten utenfor huset. 

Endelig hadde også jeg fått rulleskøyter, og selv om jeg var yngre enn de fleste andre barna tok brødrene mine meg med. De kledde meg opp i sine skateklær og lot meg gå i veien for dem og prøve hoppene de hadde laget.

Vi barna i området ble godt kjent. De eldste lærte bort triks og tips til de yngste, og vi heiet hverandre frem. Det var viktig å få lov til å være med. 

65,5 millioner mennesker er på flukt i verden. Halvparten av dem er barn. På grunn av krig og konflikt må de flykte fra hjemmene sine, og fra vennene de har i gaten. De får ikke gå på skole og de blir fratatt opplevelser og minner som de jeg har fra oppveksten. Barn betyr alt. En god barndom varer livet ut, og ingen barn fortjener å få sin barndom satt på vent.

Derfor ber jeg norske politikere sørge for at barna får den beskyttelsen de har krav på, under selve flukten og når de kommer til Norge. For barn på flukt er først og fremst barn. Ingen barn skal få barndommen sin satt på vent! #BarndomBetyrAlt

 



 

Alt er LOVE

Gjesteinnlegg av: 

Jarle Aarbakke Tollaksen, politisk nestleder KrFU

Mens regnbueflagget vaier fritt i Oslo utenfor butikker, utsteder, offentlige bygninger og på byens trikker, er det lett å glemme at mange fortsatt betaler en altfor høy pris for å stå frem med sin seksuelle orientering. Selv om tankene ofte går til Russland, Tsjetsjenia, Saudi-Arabia eller andre land når vi prater om trakassering av homofile, er det også mange LHBTI-personer her hjemme i vårt eget land som møter fordømmelse, mobbing, trakassering og hatkriminalitet på grunn av sin seksuelle orientering. Rommet for å leve ut sin identitet er dessverre ikke like stort alle steder. Rausheten og åpenheten regnbueflaggene i bybildet vitner om gjør seg dessverre ikke gjeldene i alle miljøet.

I mange konservative religiøse miljøer - både kristne, muslimske og andre - møter LHBTI-personer ofte krav om å "ikke leve ut" sin seksuelle orientering. I mange bygder og småsteder rundt om i landet gjør frykten for å skille seg ut og for å få kommentarer som "jævla homo" slengt etter seg på skolen, på gaten eller i butikken at mange forblir inni skapet. Og selv i åpne, liberale miljø møter mange skeive krav om å ikke være "for homo". Dette er med på å gjøre det vanskeligere å stå frem med sin seksuelle orientering.

I dag kommer KrFU til å gå i Pride-paraden under FRIs banner, "Vi går for alle som ikke kan eller tør". Vi vil gå for alle de som vokser opp i religiøse miljø og som ikke tør å komme ut av skapet. Vi vil gå for alle de som er bor i bygder og småsteder og som i frykt for å skille seg ut fra mengden ikke tør å stå frem. Vi vil gå for alle de som opplever press fra venner, familie, omgangskrets eller andre og som ikke tør å bryte med etablerte forventninger knyttet til familie, samliv og barn. Vi vil gå for alle de som i frykt for mobbing, trakassering og hatkriminalitet ikke kan eller tør å stå frem med sin seksuelle orientering.

Vi går også i paraden for å omfavne og hylle alle de som har trosset hindringer på veien mot fulle og like rettigheter. For å omfavne og hylle alle som har brutt med forventningene og tatt et annerledes og modig valg. For å omfavne og hylle åpenheten, rausheten og mangfoldet.

Jeg gleder meg til å gå i paraden i dag for alle de som ikke kan eller tør å stå frem med sin seksuelle orientering. Jeg gleder meg til å gå i paraden for å omfavne og hylle alle som har gått foran i kampen for et åpent, raust og mangfoldig samfunn.

ALT ER LOVE ❤️💛💚💙💜



 

Vårt felles ansvar

Over hele verden er det mennesker som legger på flukt fra land hvor det ikke lenger er trygt å leve i. Grunnene er forskjellige, men behovet er det samme, de trenger trygghet. Mennesker som legger på flukt er ikke ute etter å ødelegge, svekke eller stjele noe bort fra oss. Det eneste de ønsker å oppnå er trygghet, forutsigbarhet og en sikkerhet om at neste dag vil bli bedre. 

I dag slapp Flyktninghjelpen sitt regnskap for 2017, i denne rapporten ser vi at per dags dato er det 65,6 millioner flyktninger i verden. Tallet gjelder både internflyktninger og dem som drar over landegrensen for å komme i trygghet. Historisk mange mennesker er på flukt og antallet flyktninger øker for femte året på rad.

Løsningen på flyktningsituasjonen i verden kan ikke løses av Norge alene, eller ved kun ett tiltak. Konfliktløsing er det mest avgjørende for å redusere antallet mennesker på flukt. Dette må det jobbes langsiktig med, men det tar også lang tid. Likevel kan Norge gjøre mye for mennesker som er på flukt og bidra til at Europa tar et større ansvar. 

Norske politikere ønsker å dysse ned debatten om flyktningpolitikk, er det fordi Norge har lave ankomsttall og da trenger vi ikke bry oss? I en tid der Norge har rekordlave ankomsttall, og det nærmest er umulig å komme seg til Norge på egenhånd, har vi kapasitet til å ta imot langt flere kvoteflyktninger og flyktninger gjennom relokaliseringsprogrammet til EU. FrP som i alle år har snakket om at de vil ta imot kvoteflyktninger fremfor asylsøkere burde nå stått fremst i køen for å ta imot flere kvoteflyktninger.

1,2 millioner mennesker står i kø som kvoteflyktninger, men verdens land har til sammen bare 92 000 plasser for kvoteflyktninger. Kapasiteten i Hellas og Italia er sprengt på grunn av høye ankomsttall, men enkelte land i Europa nekter å ta imot flyktninger. Istedenfor å gå i front i instramningskonkurransen som Norge har vært på vei inn i, må vi gå i front for et bedre samarbeid i Europa. En fordeling av flyktningene som kommer til Italia og Hellas er avgjørende for å få på plass et fungerende asylsystem i landene som i realiteten er vår og Europas yttergrense. 

Det er 65,6 millioner mennesker på flukt og den norske debatten burde handlet om hvordan vi internasjonalt skal bidra til å hjelpe. Vi må øke den humanitære bistanden til utdanning og sysselsetting i nærområdene, vi må slutte å returnere mennesker til uverdige forhold i Hellas og Italia, og vi må øke antallet kvoteflyktninger. Dette vil vise at Norge tar ansvar, og at andre land må gjøre det samme.

 

Var du sånn som meg 

Sånn som så en annen veg 

Hvis det var du som sto

Og jeg som halte og dro 

For å slippe inn å bli hos deg 

 

Var du en av dem 

Som mente allting var en drøm 

Hvis det var storm og flom

Og det var jeg som kom 

Og du slapp taket i det du ropte "svøm" 

 

Hvis det var det her jeg sa 

Jeg hadde rømt ifra 

Og jeg først hadde finni frem 

Så bare jages jeg hjem igjen 

 

Hørte du meg først

Når jeg var sulten, redd og tørst 

Og det var tungt å gå 

Du sa du hadde gått her du og 

Her som natta synes aller størst

 

Jeg hadde rømt ifra 

Og jeg førsh hadde finni frem 

Så bare jages jeg hjem igjen 

 

Var du sånn som meg 

Sånn som så en annnen veg 

Hvis det var du som sto 

Og jeg som halte og dro 

For å slippe inn og bli hos deg 

For å slippe inn å bli 

Hos deg

 

«Nouradinns vise» av Trygve Skaug

 

Politikerne trekker stigen opp etter seg





Frem til nå har vi vært i en helt spesiell situasjon. Vi har hatt store inntekter og har hvert år kunne øke de offentlige utgiftene. Vi har hatt gode generøse velferdsordninger. Når nye utfordringer har oppstått har svaret ofte vært å bevilge mer penger.

Den tiden er forbi. Vi har visst det lenge, men likevel har det vært liten vilje til å gjøre noe. Om under 15 år kommer utgiftene våre til å oversige inntektene. I 2060 vil vi mangle 150 milliarder kroner på budsjettet.  I 1950 var det mer enn syv i yrkesaktiv alder per pensjonist, mens vi i 2050 kan forvente oss om lag to yrkesaktive per pensjonist.

Dette er vår utfordring. Vi må omstille økonomien vår for at vi skal ha et bærekraftig velferdssamfunn i fremtiden. Hvis våre barn også skal kunne vokse opp i verdens lykkeligste land, må noe gjøres.

Svaret kan ikke kun være effektivisering og teknologiutvikling, selv om dette vil bety en enorm forskjell. Vi må også se på dagens velferdsordninger. Hvordan kan dagens ordninger bli bedre, og hvordan kan vi i større grad treffe dem som trenger det mest?

Et godt eksempel er barnetrygden. Alle familier får utbetalt ca. 1000 kroner i måneden per barn. Totalt betaler staten ut om lag 15 milliarder kroner i barnetrygd. For noen er dette en helt nødvendig utbetaling for å få endene til å møtes. Men nesten halvparten av norske foreldre spares hele beløpet opp til barna blir 18 år.

 

Mitt spørsmål er følgende:

Når vi vet at rundt 100 000 barn i Norge lever i fattigdom. De får kanskje ikke feire bursdag fordi foreldrene ikke har råd. Når resten av klassen reiser på tur, blir de hjemme fordi de ikke har sjans til å betale egenandelen. Mens andre går på fotballtrening går de hjem, fordi fritidsaktivitetene er alt for dyre.

Er det da riktig at vi setter inn 7,5 milliarder kroner inn på sparekontoen til familier med god inntekt?

Jeg mener dette er helt feil prioritering. Noen tar til orde for å doble barnetrygden for alle, men hva vil det føre til? Ja, de som har minst vil få mer. Men det vil også de som har mest. Når vi må prioritere kan ikke alle få alt, og staten kan ikke subsidiere sparing. Derfor mener jeg barnetrygden bør skattlegges. Det betyr at alle vil få likt beløp, men de som tjener mest må skatte av barnetrygden og dermed sitter igjen med et litt mindre beløp enn i dag. Tilsvarende vil de som har minst få en mye høyere barnetrygd enn i dag. Det vil gjøre at færre barn vil leve i fattigdom og forskjellene vil bli mindre.

Et annet eksempel er BSU-ordningen (boligsparing for ungdom) der man får skattefradrag for å spare penger til bolig. En ordning mange unge benytter seg av, som koster staten ca en milliard i året. Altså gir staten en liten bonus til dem som er flinke med å spare. BSU-kontoen kan spares i til du er 35 (Er man fortsatt ungdom når man er 35?), da må pengene brukes til å finansiere kjøp av bolig eller betale ned på lån. Ordningen premierer barn av velstående familier, bidrar til høyere boligpriser, samtidig som ordningen ikke bidrar til å hjelpe dem som trenger det mest inn på boligmarkedet. Jeg mener sparebetingelsene i BSU-ordningen er god, elementet med at man ikke kan ta ut pengene når året er gått gir unge god disiplin til å spare. Men staten har bedre ting å bruke penger på en å gi dem som sparer en bonus på toppen.

Et siste eksempel er sykelønnsordningen. Vi har verdens beste sykelønnsordning, der man får utbetalt full lønn om man er syk.

Ikke bruk opp pengene som skal gå til neste generasjon. Vi må prioritere. Og vi skal prioritere nettopp for at ordningene vi har skal hjelpe dem som trenger det mest. Velferdsordninger skal ikke bidra til å øke sosiale forskjeller ? men utjevne forskjeller.

Ansvars- pulverisering gir ikke god bistandspolitikk



 

Til tross for at bistandsbudsjettet har doblet seg på 10 år, har forvaltningsapparatet blitt stående på stedet hvil. Uten en egen utviklingsminister har ansvaret blitt pulverisert og dagens bistandspolitikk preges av kortsiktige, sprikende og urealistiske mål som ikke forvaltes og følges opp på en god nok måte. Resultatet blir dårligere bistand som ikke treffer på målet: hjelpe flest mulig mennesker ut av fattigdom på lang sikt.

Grunnlaget for norsk bistandsdebatt må være at hjelpen Norge gir skal være effektiv og hjelpe flest mulig. Det er interessant å debattere hvordan bistanden forvaltes, hvilke områder som skal prioriteres, og hvor norsk bistand er mest effektiv. Istedenfor har den blåblå regjeringens kuttpolitikk på bistandsfeltet har ført til at debatten de siste årene stort sett har handlet om hvorvidt vi skal ha et mål om at 1 prosent av Norges BNI skal gå til bistand. Et slikt mål er viktig fordi det sikrer en økning i bistanden i takt med utviklingen i norsk økonomi. Et rikt land som Norge bør prioritere å bidra til utvikling og fattigdomsbekjempelse i andre land. Dette har på en urovekkende måte tatt bort fokuset på hvordan norsk bistand skal forvaltes.

Målene som settes være realistiske og langsiktige

Penger brukt lite effektivt, er penger som kunne vært brukt på å hjelpe flere mennesker. For å oppnå effektivitet må målene som settes være realistiske og langsiktige. Dagens krav til hva den norske bistanden skal gi fører til et kortsiktig resultatjag som ikke nødvendigvis fører til relevant og effektiv bistand som mottakerne kan dra nytte av. Et slikt resultatsjag kan også føre til at bistandsorganisasjoner bare gjennomfører de enkleste tiltakene som gir resultater etter kort tid. Selv om dette kan virke effektivt på kort sikt, mener jeg at noe av Norsk bistand skal være risikokapital. I noen tilfeller kan det være riktig å påta seg risiko når den potensielle gevinsten kan være stor. Dagens kortsiktige resultatkrav hindrer bistandsorganisasjonene fra å tørre å ta på seg de risikable oppgavene, noe som kan hindre langsiktig utvikling.

Å se resultater av bistanden er helt nødvendig for at den skal ha legitimitet. Derfor er det viktig å minne om at målet om halvering av fattigdom ble oppfylt før tiden. I utviklingsland begynner nå ni av ti barn på skole og jenter får mye oftere skolegang enn tidligere. Studier viser at bistanden også er mer effektiv nå enn den var før. Selv om bistanden virker, er bistand alene selvfølgelig ikke svar på alle spørsmål om hvordan vi kan hjelpe flere mennesker ut av fattigdom. Bistand betyr lite for et lands økonomiske utvikling tatt alle faktorer i betraktning. Store deler av bistanden har heller ikke økonomisk utvikling som mål, og da blir det lite relevant å bruke dette som målestokk for hvor godt bistanden fungerer.

Resultatene må måles over lengre tid

Bistanden trenger å koordineres på en bedre og mer helhetlig måte, der forskningen rundt hva som gir god utvikling på lang sikt skal være styrende. Det trengs en endring av kontrolleringspraksisen av prosjekter der de helhetlige resultatene måles over lengere tid i stedet for detaljer og enkelttiltak fra år til år. Et effektivt forvaltningsapparat er helt avgjørende for at bistanden skal bli så god som mulig og må derfor styrkes i takt med budsjettet, ikke svekkes. I dag styres bistanden i stor grad av hva den enkelte regjering mener er viktig, og prioriteringer av ulike områder kan skifte ut fra hvem som sitter i sjefsstolen. De politiske målene som blir vedtatt har heller ingen klare strategier for hvordan arbeidet skal gjennomføres. 

Jeg trodde lenge at Børge Brende med sin bakgrunn ville sørge for en offensiv utviklingspolitikk, men resultatet har blitt ansvarspulverisering og lite forutsigbarhet. Ansvaret for norsk bistand og utviklingspolitikk må legges til politisk ledelse. Til en statsråd som har utviklingslandene og fattigdomsbekjempelse som utgangspunkt for politiske prioriteringer på utviklingsfeltet. Da vil vi få bedre styring av utviklingspolitikken og kunne utvikle langsiktige og helhetlige strategier og mål for bistanden. Det vil gi mer effektiv bistand og kunne hjelpe flere mennesker på lang sikt.

Det skal være lov å feile





Vi lever i et prestasjonssamfunn. Vi vet hvordan det er, vi kjenner det på kroppen hver dag, i ulik grad. Følelsen av å ikke strekke til, ikke være god nok er utrolig vondt. Fra vi er små blir vi fortalt at vi kan bli akkurat det vi vil, at vi kan gjøre akkurat det vi vil. Det er riktig at vi har utrolig mange muligheter, men det legger også et vanvittig stort press på at vi alle skal lykkes. Det gjør vi ikke alltid, og for mange blir presset alt for stort.

 

En av fem som faller ut av videregående sliter psykisk, og noen får langvarige psykiske lidelser. Dette er et samfunnsproblem som øker i rekordfart. Vi er på et bristepunkt der unge doper seg for å prestere, eller presterer så mye at de blir syke. Prestasjonsjaget unge opplever har gått under radaren for politikerne alt for lenge.

Det er foreslått både flere helsesøstre og psykologer. Dette er bra, for dem som sliter trenger hjelp når de har behov for det, ikke å komme til en lukket dør.

Samtidig må vi spørre oss selv hva som er grunnen til at så mange unge opplever et prestasjonsjag. Vi må se helhetlig på hva som skaper presset, og vi trenger flere gode tiltak på bordet for hvordan dette kan motvirkes. Derfor mener jeg det er på tide med en utredning som ser på hvordan prestasjonspresset kan motvirkes fra man er barn til man er student.

Det er lov til å feile. Det er lov til å ha det vondt. Vi kan ikke mestre alt. Det er likevel ikke alltid dette er budskapet som gis barn og unge.

Politikere er ansvarlige for hva slags samfunn vi skaper. Men politikere kan kun lage lover, rammer for hvordan samfunnet skal fungere. Det er vi som medmennesker, som venner, familie, kjærester kan gjøre ? har enda større betydning. Hva vi legger vekt på, hvordan vi stiller opp for hverandre når livet ikke er helt på topp, hvordan vi bryr oss om andre mennesker ? det er det som skaper det samfunnet vi ønsker oss. Et samfunn med menneskeverd i sentrum.

hits